Never Mistake Motion For Action 
Det er merkelig dette med kunstkritikk i Norge. Det er mange som skriver kunstkritikk på siden av å gjøre andre ting, eller for lettere kunne gjøre andre ting. Entanglements kan man si på engelsk – på norsk å gå amok i et vannglass. Man kan si at det er en veldig enkel grunn for hvorfor man skriver om kunst i tillegg til det man aller helst vil gjøre (lage kunst, selge kunst, lage utstillinger etc.) – det betaler seg – ikke mye, men litt + at det er mulig å gjøre seg selv synelig i landskapet. Det store problemet er at man har veldig mange spillere og en ekstremt små bane – og når ballen begynner å rulle, da ruller han for hele personen; både kunstneren, kritikeren og kuratoren. De fleste lar to tredjedeler av disse rollene da falle vekk og konser på det de virkelig har lyst å gjøre, mens andre fortsetter å jobbe videre full fremmad i alle retninger. Det er ok. Det er også ok at man poingterer dette ved å si ”ja, han er bestekompisen min”, ”jeg gjorde hans første utstilling” etc. Dette var veldig typisk for norge og oslo på nittitallet.

I dag virker det å være litt mer rolig. De som er kunstnere, har påbegynt eller fullført en kunstutdannelse som skriver om kunst (meg inklusivt) gjør i all hovedsak ikke kunst lengre (ja, jeg har vært med på to ustillinger de to siste årene, begge organisert av Josefine Lyche). Det er en slags insevrelse av horisonten når man lager utstillinger, stiller ut hos galleriene, blir utstilt av de samme – som en selv da skriver om. Det er rettogslett en vanskelig og ufruktbare jord å dyrke kunstkritikk i.

Løsningen er ikke tilsynelatende lett å finne. Det ene er å søke flere eksterne samarbeidspartnere, det andre er å kunne skrive uten trykk utenifra – og det er denne delen av det å skrive jeg har lyst å skrive om her.
Jeg har startet en blog – om du leser dette er det mest sansynlig at jeg har fortalt deg om at dette stedet eksisterer og gitt deg instrukser om hvordan du kan finne det. Det er min blog, og jeg vil ha tid til å utvikle min egen måte å skrive på her før jeg lar andre mennesker slippe til. Dette er delvis fordi jeg jobber nå hele tiden opp mot deadlines og det er skjelden at jeg får 100% rom til å skrive hva jeg vil (de har alle sammen restriksjoner) - jeg vil skrive om kunst – og jeg vil ha tid til å utvikle en stemme som ikke er avhengig av hva andre synes om den til enhver tid. Den vil gi en frisone for å lufte ut ideer om skriving og kunst – og ting og tang (utstillinger) som jeg ikke har mulighet til å prøve ut andre steder. Den vil utvikle seg, det vil ta tid, og jeg kommer til å mulighet til å tenke på et type kunstspråk som jeg kommer til å trenge for å kunne gjøre dette stuntet som jeg nå er i gang med: skrive om kunst.
ja vi elsker

[ 755 comments ] ( 33869 views )   |  [ 0 trackbacks ]   |  permalink  |  related link  |   ( 3 / 1831 )

Back