merkelig 
Jeg har nå relativt uregelmessig skrevet i denne bloggen for litt over en måned (stemmer det?) - og utgangspunktet er å ha en plass å gå til når jeg ikke har lyst til å skrive mer eller ikke kommer fremover med det jeg skriver på eller når jeg er frustrert etc. altså en samleplass for tanker som kan bli lest men som samtidig ikke er noe mange mennesker klikker seg inn på for å lese - og jeg merker etterhvert at tilbakemeldinger ville ha gjort det hele mer interessant.
Det betyr at syndikattanken hos bloggere er noe jeg deler og kan forstå. rart. har ikke tenkt på det tidligere.

Forøvrig var jeg inne på Kyss Frosken i går og traff børre og teamet hans. kaos. Kaos? sa børre fullstendig uenig. Han synes at det så fortreffelig ordentlig og bra ut - i allefall når man sammenligner det med hvordan det så ut på Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst få timer før utstillingen hans der åpnet i 2001.
Nuvell, pressevisning er først om to timer. åpning i morgen. Når jeg gikk forbi frosken kl. 2 i natt var det høy musikk og tydeligvis folk i sving med å arbeide der.



[ 753 comments ] ( 17742 views )   |  [ 0 trackbacks ]   |  permalink  |  related link  |   ( 3 / 1839 )
refusals 
merkelig. jeg er ikke kurator, men jeg merker det er en del små ting som jeg veldig gjerne vil relatere til det jeg driver på med. Derfor søkte jeg på vårutstillingen 05 (et knappt avslag, men dog et avslag), VU2006 og jeg har også søkt nordisk kulturråd om støtte til et prosjekt som heter The Alternative to What. Idag fikk jeg også avslag fra dem. Ikke så farlig, men det er altldig hyggelig når noen tror på det en gjør.

Det er bra å skrive, men det er vanskelig å komme inn i det med en gang. Alexander Kluge sa en gang at han trenger 3 dager for å komme inn i skrivingen. Etter det kan han dra så mye rundt som han bare vill, inne i hodet sitt skriver han da fremdeles. Tror det kan være slik for ganske mange.

[ 932 comments ] ( 50887 views )   |  [ 0 trackbacks ]   |  permalink  |  related link  |   ( 3 / 1770 )
Oddly Enough 
Jeg kan veldig gjerne like Reuters side Oddly Enough . Den er full av merkelige historier om hva og hvordan, gjerne sett med et litt vestlig zoologisk skjevt blikk på resten av verden. En av de merkeligste tingene som de meldte om de siste dagene er Silent 'Piano Man' poses beach riddle.






Ifølge Aftenposten har politiet og sykehuset på mandag fått oppgitt navnet på en person som beskrives som en "sterk kandiat" .
Dette avkreftes av Guardian i det den sterke kandidaten, en svensk musiker ved navnet Martin Sturefält found to be in good spirits though a little bemused when tracked down to his Stockholm flat. Altså ingen oppklarning enda.


[ 811 comments ] ( 38159 views )   |  [ 0 trackbacks ]   |  permalink  |  related link  |   ( 3.1 / 1676 )
Never Mistake Motion For Action 
Det er merkelig dette med kunstkritikk i Norge. Det er mange som skriver kunstkritikk på siden av å gjøre andre ting, eller for lettere kunne gjøre andre ting. Entanglements kan man si på engelsk – på norsk å gå amok i et vannglass. Man kan si at det er en veldig enkel grunn for hvorfor man skriver om kunst i tillegg til det man aller helst vil gjøre (lage kunst, selge kunst, lage utstillinger etc.) – det betaler seg – ikke mye, men litt + at det er mulig å gjøre seg selv synelig i landskapet. Det store problemet er at man har veldig mange spillere og en ekstremt små bane – og når ballen begynner å rulle, da ruller han for hele personen; både kunstneren, kritikeren og kuratoren. De fleste lar to tredjedeler av disse rollene da falle vekk og konser på det de virkelig har lyst å gjøre, mens andre fortsetter å jobbe videre full fremmad i alle retninger. Det er ok. Det er også ok at man poingterer dette ved å si ”ja, han er bestekompisen min”, ”jeg gjorde hans første utstilling” etc. Dette var veldig typisk for norge og oslo på nittitallet.

I dag virker det å være litt mer rolig. De som er kunstnere, har påbegynt eller fullført en kunstutdannelse som skriver om kunst (meg inklusivt) gjør i all hovedsak ikke kunst lengre (ja, jeg har vært med på to ustillinger de to siste årene, begge organisert av Josefine Lyche). Det er en slags insevrelse av horisonten når man lager utstillinger, stiller ut hos galleriene, blir utstilt av de samme – som en selv da skriver om. Det er rettogslett en vanskelig og ufruktbare jord å dyrke kunstkritikk i.

Løsningen er ikke tilsynelatende lett å finne. Det ene er å søke flere eksterne samarbeidspartnere, det andre er å kunne skrive uten trykk utenifra – og det er denne delen av det å skrive jeg har lyst å skrive om her.
Jeg har startet en blog – om du leser dette er det mest sansynlig at jeg har fortalt deg om at dette stedet eksisterer og gitt deg instrukser om hvordan du kan finne det. Det er min blog, og jeg vil ha tid til å utvikle min egen måte å skrive på her før jeg lar andre mennesker slippe til. Dette er delvis fordi jeg jobber nå hele tiden opp mot deadlines og det er skjelden at jeg får 100% rom til å skrive hva jeg vil (de har alle sammen restriksjoner) - jeg vil skrive om kunst – og jeg vil ha tid til å utvikle en stemme som ikke er avhengig av hva andre synes om den til enhver tid. Den vil gi en frisone for å lufte ut ideer om skriving og kunst – og ting og tang (utstillinger) som jeg ikke har mulighet til å prøve ut andre steder. Den vil utvikle seg, det vil ta tid, og jeg kommer til å mulighet til å tenke på et type kunstspråk som jeg kommer til å trenge for å kunne gjøre dette stuntet som jeg nå er i gang med: skrive om kunst.
ja vi elsker

[ 755 comments ] ( 33868 views )   |  [ 0 trackbacks ]   |  permalink  |  related link  |   ( 3 / 1831 )

Back